Soloppgang Over Grand Canyon

Da har vel overskriften avslørt at ja, vi rakk endelig soloppgangen. Grytidlig lørdag morgen kjørte vi opp på parkeringsplassen og tok shuttle-bussen ut til et punkt vi hadde fått anbefalt som et bra sted å se solen komme opp. Det var allerede noen på dette utsiktspunktet da vi kom fram, og vi ble kjent med to herlige amerikanske damer fra California som var ute i samme ærende. Vi kom også i prat med to australiere som var der for å oppleve dette skuet.

Det var begynt å skimre litt oransje i horisonten da vi kom, og etterhvert ble himmelen fylt med rødt, oransje, gult, lilla og blått. Men det å se selve solen ikke var det mest fantastiske. Det virkelig vakre synet var å se Grand Canyon sakte bli farget knall oransje, og kontrastene mellom de oransje partiene som fikk sol, og de mørke partiene som lå i skygge, var særdeles vakkert å se på.

Men, det var bikkjekaldt. Det var et par minusgrader, etter celsius-skalaen, og selv om solen er sterk når den kommer opp, blir det ikke mer enn 14-15 plussgrader. Kombinert med vind gjør det at dette er Arizonas versjon av vinter. Etter at solen var kommet helt opp inntok vi frokost sammen med damene, og adresser til både epost og fotoalbum ble utvekslet. De var begge lærerinner, og var svært fotointeresserte (den ene av dem skjøt til og med film) og de var veldig interessert i å se bildene våre.

Vi brukte deretter dagen på å ta en shuttle-buss vestover for å se Grand Canyon fra flere punkter. Bussen stopper på flere stoppesteder, og mellom enkelte av dem er ikke avstanden mer enn 500 meters gange. Det var under en av disse gåturene vi oppdaget hvor høyt vi egentlig er oppe. Da vi skulle gå opp en bratt trapp ble vi begge plutselig fullstendig satt ut av hvor andpustne vi var. Jeg er i god form, men dette føltes som det gjorde da jeg tok opp treningen igjen etter tre måneders ufrivillig pause pga sykdom høsten 2012. Det var helt jævlig! Så advarslene man får om hva slags påvirkning høyden har på de som skal gå hiking i Grand Canyon er nok velbegrunnede.

Husk at når du står og ser ned på Grand Canyon er du nesten 2000 meter over havet. Fra der og ned til bunnen av Grand Canyon er det over 1600 meter. Det er litt av en stigning å skulle forsere når man kommer tilbake fra en allerede lang og slitsom tur.

Vi bestemte oss nå for å kjøre mot Colorado, og vi fulgte derfor Grand Canyon østover. Like før vi kom ut av nasjonalparken stoppet vi ved et utkikkstårn som hadde blitt bygget på 1930-tallet. Det var tegnet av arkitekten Mary Colt og var blitt dekorert og innredet etter inspirasjon fra indianske kulturer i området. Utsikten over Canyon herfra var upåklagelig, men nok en gang opplevde jeg hvor vanskelig det er å ta et bilde som gir deg følelsen av hvor stort det egentlig er.

Selv om temperaturen er slik at man måtte ha på seg jakke, skinner solen kraftig inn i bilen, og vi drikker masse væske. Dersom man ikke følger dette opp med salt mat som gjør at kroppen binder væsken, er det fort gjort å føle seg litt uggen. I tillegg til at jeg har vært litt høydesyk, har jeg hatt et eller annet virus i kroppen som har gjort at jeg har litt forkjølelseslignende symptomer, men det er ikke noe som ikke Nyquil kan holde i sjakk! Et middel jeg skulle ønske man kunne selge i Norge, gitt…

Etter mørkets frambrudd, hvorpå jeg overtok kjøringen en stund så stakkars Asle kunne ta seg en pause (jeg kjører stort sett shotgun), stoppet vi midt ute i indianerland i Arizona på et motell. I sine forsøk på å rette opp alle overgrep som har blitt gjort mot de amerikanske innfødte, som var der før europeerne inntok Nord-Amerika, har man latt indianerne få sine egne nasjoner inne i statene. Akkurat nå var vi i Navajo-nation. Dette betyr at de fleste bedrifter og turistattraksjoner blir enten drevet av indianerne, eller så får de inntektene fra dem. De er også tax extempt, hvilket vil si at de ikke betaler moms på salg på varer og tjenester. For en ting må du vite om å handle i USA: Prisene som oppgis på varene er ikke det du betaler når du kommer til kassen. Du må legge på moms (sales tax), for det er ikke som i Norge hvor pris må oppgis inklusiv moms. Unntaket er altså i reservatene, eller nasjonene som de nå kalles, hvor man ikke betaler moms.

Det er synd å si det, men de områdene hvor indianerne styrer mye selv er det skittent, mye nød og standarden på ting er heller dårlig. I hvert fall i Navajo-, Hopi- og Apache-områdene vi har dratt gjennom de siste dagene. Det er også en lei tendens til at det settes opp fæle salgsboder i ellers flotte områder, hvor man selger juggel som blir framstilt som autentiske indianerting.

Dagen etter dro vi ut til Monument Valley nasjonalpark. Denne er også styrt av Navajo-indianerne, og passet Asle har kjøpt som skal gi deg tilgang til alle nasjonalparker i USA i ett år, gjaldt selvsagt ikke. Etter å ha inntatt utsikten, og drømt tilbake til alle western-filmene med John Wayne (og en haug andre) som er spilt inn i området, forsøkte vi oss på veien innover i Monument Valley. Vi ble advart på forhånd om at veistandarden var dårlig. Vanligvis betyr “dårlig vei” i USA det samme som en gjennomsnittlig norsk riksvei med kun ett felt for hver kjøreretning, men akkurat her var advarselen berettiget. Etter ti minutters kjøring bestemte vi oss for å spare nyrene våre og snudde. Dessuten får man ikke sett de mest interessante områdene av dalen uten å ha med en svindyr indianerguide, så vi fant ut at det ikke var verdt det.

Dermed bar det ut på veien igjen. Denne gangen til Four Corners. Området er berømt fordi det er det punktet hvor fire amerikanske stater møtes, hhv New Mexicoa, Arizona, Colorado og Utah. Det er altså mulig å stå i fire stater samtidig. Også dette er et område drevet av indianerne, og på tross av inngangspenger er det gjort fint lite for å gjøre det særlig tiltalende. Selve monumentet er fint, og informasjonen på de ulike plakettene som er satt opp er veldig interessant. Spesielt interessant er det faktum at punktet er egentlig feil plassert, med ca 100 meter, men offisielt er dette hvor alle statene møtes. Men rundt hele monumentet er det satt opp salgsboder for mer indiansk juggel. Parkeringsplassen utenfor er et grustak og før du ser selve monumentet (som utenfra er skjult av bodene), later det til at du er i en landsby alle forlot før stormen kom.

Vi fortsatte nå til Colorado, hvilket betyr at vi på denne dagen hadde vært innom alle fire statene nevnt ovenfor. Ikke bare på grunn av Four Corners, men veiene vi fulgte gikk litt på kryss og tvers av alle disse statene. En morsom kuriositet her var at vi på vei mot Colorado, mens vi fortsatt var i New Mexico, kjørte gjennom Bluff. Dette stedet er for oss nordmenn kjent som Bløff i en klassisk Carl Barks-historie om Onkel Skrue. Etter hvert som vi kom innover i Colorado framstod staten mer og mer slik jeg husker fra Dynastiet. Masse fjell, med snø. Den første snøen jeg har sett siden jeg var på Tusten i Molde i midten av oktober, forøvrig.

Det var også her det virkelig begynte å gå opp for meg for en stor forskjell det er på høyde i Norge og høyde her borte. Mesteparten av kjøringen de siste tre dagene har blitt gjort i samme høyde som Galdhøpiggen. Men noen tregrense er ikke å se, og selv om vi er høyt opp er det enorme flate sletter rundt deg. Hadde vi vært så høyt oppe i Norge vill det ikke vært noen flate sletter, det hadde vært fritt for trær, og det hadde vært et par meter snø. Her kjører du på helt vanlige veier, gjerne med opptil tre felt i hver retning. En annen kuriositet er at etter å ha kjørt opp en stupbratt fjellside, så kommer du ikke på en topp. Nei, da er du på nok en enorm flat slette, gjerne med noen fjell, som er enda høyere, et sted i det fjerne.

Vi svingte av til nasjonalparken Mesa Verde, hvor passet Asle har kjøpt gjaldt, og nå begynte en stigning som tok oss 2700 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært i hele mitt liv, og da jeg senere på dagen løp opp på en topp for å ta utsiktsbilde av solnedgangen, ble jeg behørig straffet av kroppen.

På parkens høyeste punkt kom vi i prat med en flokk jenter som benyttet frihelgen til å se seg rundt i området. De jobbet som frivillige for Sisters of Mercy, en organisasjon av nonner som gjør veldedighetsarbeid i indianer-nasjonene i New Mexico og Arizona. Og det trengtes i følge jentene, som var lærerinner og sykepleiersker.

Mens vi kjørte lenger inn i parken, filosoferte vi over det faktum at vi var midt inne i en nasjonalpark og kjørte bil, på en asfaltert vei av høy standard. Nesten 3000 meter over havet. Amerikanere, ass!

Inne i nasjonalparken ligger det en rekke ruiner av utrolige indianerlandsbyer, som ble bygget for mellom 1100 og 700 år siden. Disse landsbyene ble bygget rett inn i klippene, i dype raviner, og viser en sivilisasjon som med enkle midler klarte å utførte særdeles godt ingeniørmessig håndverk. Dessverre rakk vi kun å se Spruce Tree House, den tredje største landsbyen, før solen gikk ned. Da stenger parken, så vi måtte sette oss i bilen og kjøre til en plass hvor vi hadde nok mobildekning til å bruke hotels.com for å finne oss overnatting.